En reise i prosadikt gjennom tro, stillhet og tilhørighet.
Om å vokse opp i et fellesskap som sa det var rom for alle,
men der noen ble stående i skyggene.
Dette er fortellingen om å miste fotfeste,
søke etter sannhet,
og finne hjem
i det menneskelige.
 
*Det var høyt under taket.
Rom for alle, sa de.
 
Men stille barn,
blir nesten usynlig
når takhøyden ruver*
 
I denne boken blir vi tatt med på forfatterens levende beskrivelse av veien fra en barndom som utad virker trygg, mens i virkeligheten oppleves helt annerledes, om utrygghet, uforutsigbarhet, tvil og fortvilelse mot stadig lysere erfaringer om håp, gjenoppretting og myndiggjøring! Denne sterke boken vil åpenbart være betydningsfull for mange av leserne og skape håp, mot, frimodighet og tro! 
 - Bergfinn Sørlie, diakon –